Singapore kalles gjerne, lettere sarkastisk, for “Fine City”. Den doble referansen er selvsagt de smussfrie byområdene som skyles et strengt regime der små og store forseelser straffes med store bøter. Helt siden frigjøringen fra britene i 1965 har People’s Action Party defacto sittet med all makt i landet, og de har ført en politikk som i det ene øyeblikket virker venstreradikal, i det andre øyeblikket ekstremliberalistisk.
Tilsynelatende virker det som singaporianerne lever frie liv, så lenge man holder seg innenfor det som er akseptabelt. Men det er ikke bare kuriositeter og morsomme skilt som følger av myndighetenes kontrollregime. Ifølge Amnesty International er Singapore det landet i verden som har den høyeste raten dødsstraffer per innbygger. Det er heller ikke alle som får ta del i velstanden i dette “asiatiske under”. Mens det er helt normalt for tilflyttede forretningsmenn å tjene over millionen, får en taxisjåfør i statens taxiselskap kun en tidel. Når prisnivået er omtrent som hjemme, er det ikke vanskelig å forstå at dette er et viktig tema i den pågående “valgkampen”. Men det er umulig å ikke la seg fascinere av hvordan denne lille staten styres, nærmest som en bedrift. Denne gjengen har skjønt at mennesker drives av incentiver. Ingen kaster søppel på gata fordi de er redd for å få bot. Det er ingen rushtrafikk på grunn av et begrenset antall kjøreløyver, som koster veldig mye penger, som spyttes inn i det allerede eminente kollektivtilbudet. Etc etc etc.
Oppdatering 14. mai: Valget er overstått. Selv om PAP vant 81 av 87 seter, bar valgkampen mer preg av å være en reell valgkamp – i alle fall på Internett og Facebook. Landsfader Lee Kuan Yew kunngjorde akkurat overraskende at han trekker seg fra regjeringen, som han har vært tett på helt siden 1959.
